Beste norske - kåret av Lom folkebibliotek. Illustrasjonbilde.

Lom folkebibliotek har kåret det de mener er «Beste norske 2018-2020». Med seg i juryen har de hatt Bernhard Ellefsen (litteraturkritiker i Morgenbladet), Anne K. Pinos (frilans litteraturkritiker i Aftenposten), Margunn Vikinstad (litteraturkritikker i Morgenbladet,) og Janneken Øverland (litteraturhistoriker og frilans litteraturkritiker), sittet.

Hver mandag de siste femten ukene har vi presentert en ny bok i kåringen. Nå er utfordringen over, men man kan jo ta den for seg selv også. Eller få med seg en venn eller to? Her presenteres de 7 første bøkene, neste uke kommer de 8 siste.

Tre vegar til havet av Berit Bildøen. Bokforside. Foto; Samlaget.
Tre vegar til havet av Brit Bildøen

Omtale ved Anne Merethe K. Prinos:
En kvinne er i et selvpålagt eksil et sted ute ved havet. Hver morgen går hun sammen med hunden sin til en fuglestasjon. Hva er det med henne? Ved hjelp av subtile spenningsskapende virkemidler og enkle, melodiøse setninger, fulle av undertekst, vekker Brit Bildøen leserens interesse. Kjernen av fortellingen, som også har et tydelig økoengasjement, består av personlige erfaringer med en mislykket adopsjonsprosess. Med stor tyngde viser romanen dermed frem hva det vil si å være prisgitt et ansiktsløst, utilsnakkelig byråkrati. Slik har den åpenbare likhetstrekk med bøker som Snakk til meg av Vigdis Hjorth og Tung tids tale av Olaug Nilssen. Bildøen bruker motivet til å skrive frem en både inderlig og politisk slagkraftig roman.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født. Bokforside. Foto: Oktober forlag.
Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

Omtale ved Janneken Øverland:
Mona Høvrings roman er poetisk, leken og full av overraskende bilder. Den rommer en kort, skarpt opplyst fortelling om to unge, voksne søstre på et norsk høyfjellshotell. Ella betrakter den gåtefulle Martha, seg selv, familiefortiden og den urovekkende nåtiden. Mona Høvrings fortellerstil er knapp, bardus, men samtidig litt hemmelighetsfull. Varemerket hennes, en kvass samnorsk, kler stilen. Her finnes setningsperler av typen «Å krangle med sin egen skjebne, tenkte jeg, det var som å krangle om grammatikken i et dikt.» På freidig vis henter hun inntrykk, bilder og inspirasjon fra andres tekster og fletter inn i sin glitrende tekstvev. Romanen foregår slett ikke i Alpene, men tar vare på et magisk alpelys fra et bevisst feilplassert ord på den aller første siden.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Når landet mørknar av Tore Kvæven. Bokforside. Foto: Samlaget.
Når landet mørknar av Tore Kvæven

Omtale ved Bernhard Ellefsen:
Historiske romaner er en vanskelig, ja nesten umulig øvelse. Hvordan skape et troverdig romanunivers uten å lesse ned fortellingen med forklaringer og utlegninger om ting leseren ikke vet om fortiden, men som romanpersonene tar for gitt? Fallgruvene er dype og nesten uunngåelige. Men det bryr ikke Tore Kvæven seg om. Heldigvis! Hans roman om hvordan de norrøne bosetningene forsvant fra Grønland (noe som for faghistorikere er en gåte) er sensasjonelt god. Det handler om menneskeskjebner, om landskap og natur, om dyr, og mest av alt om undergang. Alt mørknar i denne romanen. Sakte, men ubønnhørlig sikkert ebber livsgrunnlaget ut, og leseren blir grepet. Knallhardt. Igjen og igjen gjør Kvæven det umulige i dette litterære universet– han kan til og med skape uforglemmelige scener der perspektivet ligger hos en hvalross eller en isbjørn. Mikkjel Fønhus har bare én seriøs etterfølger i norsk litteratur, og det er Tore Kvæven.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Menn i min situasjon av Per Petterson. Bokforside. Foto: Oktober forlag.
Menn i min situasjon av Per Petterson

Omtale ved Anne Merethe Prinos:
I sin foreløpig siste roman vender Per Petterson tilbake til Arvid Jansen, selve grunnfjellet i forfatterskapet. Når vi nå møter ham, høsten 1992, er han alene i leiligheten på Bjølsen – og i verden. Hvorfor ble det sånn? I en prosa som er like rastløs som hovedpersonen, borer forfatteren seg inn mot punktene der det gjør mest vondt og utforsker en nærmest bunnløs eksistensiell ensomhet. Bilen, det klassiske Petterson-symbolet, kommer her til sin rett i meningstette, stemningsladede passasjer som denne: «Jeg kunne se dem for meg, alle bilene parkert på steder som dette […], med menn i min situasjon, halvt liggende, halvt sittende i setet med frakken og bilen trukket tett omkring seg i et forsøk på å sove et par timer aleine […], halt sammen i lange rekker etter hverandre, skjerm mot skjerm, lakk mot lakk […].»

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Seg til inkjes av Lars Svisdal. Bokforside. Foto: Gyldendal forlag.
Seg til inkjes av Lars Svisdal

Omtale ved Margunn Vikingstad:
Med ei fleirstemt forteljing om ein sommar på ei fjellstove bergtok Lars Svisdal den litterære offentlegheita. Det eksistensielle perspektivet som tittelen indikerer, å halde koken så godt ein kan for ikkje å gjere seg til inkjes, blir mellom anna bore oppe av historia om den gravide tenåringsjenta Gjøa som forskansar seg med sommarjobb til fjells. Forfattaren utmerkar seg, og begeistrar, med innsiktsfull kontekst forma i litterært minneverdige setningar: «Min far er mannen som aldri har trunge noko, og trollbunden av trongen vi har hatt for å bli trungne, har vi heile tida krinsa rundt han. Kva kunne tilseie at ein ny heim skulle reagere med andre lover for tyngdekrafta?» Scener i romanen, både når menneske og natur opptrer, er som små målarstykke. Svisdal hausta da òg Tarjei Vesaas’ debutantpris for denne burleske og betagande historia om å lengte bort.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Vi er fem av Matias Faldbakken. Bokforside. Foto: Oktober forlag
Vi er fem av Matias Faldbakken

Omtale ved Anne Merethe Prinos:
Matias Faldbakken mottok Kritikerprisen for denne underholdende, uregjerlige og overskridende fortellingen fra en norsk innlandsbygd. Romanen om Tormod Blystad åpner riktignok i det tilforlatelige. Mannen, som i ungdommen hadde sansen for eksesser, er nå stødigheten selv. Men hverdagsliv, to unger og en matlei kone er etter hvert ikke nok for Tormod. En kveld begynner han å eksperimentere med leire, og deretter går det bare en vei – over styr. Med åpenbare referanser til den jødiske forestillingen om golem, en menneskeliknende skapning av leire, skriver forfatteren en besnærende historie om forvandlinger, kreativitet og skapertrang. Den er like morsom og rå som den er stil- og sjangerbevisst. Faldbakkens monster ruler!

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Due og drone av Kjartan Fløgstad. Bokforside. Foto: Gyldendal forlag.
Due og drone av Kjartan Fløgstad

Omtale av Bernhard Ellefsen:
Hvem skriver som Kjartan Fløgstad? Ingen! Nesten som amerikaneren Philip Roth har Fløgstad utgittt en serie store romaner sent i forfatterskapet og Due og drone føyer seg inn i den sterke rekken. Det handler fortsatt om kontinuiteten mellom okkupasjonsårene og etterkrigstiden, om alle dem som «holdt hjulene i gang» under krigen og tjente godt på det, og som gikk inn i samfunnseliten da freden kom. Og det beskrives på den viltre, påståelige, ordglade og egenrådige måten som bare Kjartan Fløgstad kan. Den historiske analysen i disse romanene er ikke nyansert, men språket er det. Og rollegalleriet. Man glemmer ikke møtet med «Elvakongen» Olav Ullvik Sima. I disse sene Fløgstad-romanene fremstår Norge som et mørkt og forskrudd Flåklypa, og under ulmer forfatterens harme: Hvorfor slapp så mange så billig unna etter krigen?

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Translate »