Beste norske - kåret av Lom folkebibliotek. Illustrasjonbilde.

Lom folkebibliotek har kåret det de mener er «Beste norske 2018-2020». Med seg i juryen har de hatt Bernhard Ellefsen (litteraturkritiker i Morgenbladet), Anne K. Pinos (frilans litteraturkritiker i Aftenposten), Margunn Vikinstad (litteraturkritikker i Morgenbladet,) og Janneken Øverland (litteraturhistoriker og frilans litteraturkritiker), sittet.

Hver mandag i femten uker denne høsten, har vi presentert en ny bok i kåringen. Nå er utfordringen over, men man kan jo ta den for seg selv også. Eller få med seg en venn eller to? Forrige uke ble de 7 første bøkene presentert, her kommer de 8 siste.

Septologien: Det andre navnet av Jon Fosse. Bokforside. Foto: Samlaget.
Septologien: Det andre namnet av Jon Fosse

Omtale ved Margunn Vikingstad:
Det tidlause hos Jon Fosse får i Septologien ein meir konkret himmel over seg. Sjølv om motivkrinsen går igjen, med gudstru, kunstsyn og dødslengt, trer noko moderne og samtidig fram i historia om kunstmålaren Asle og fiskarbonden Åsleik. Skildringane av målaren og katolikken Asle på Dylgja og den alkoholiserte målarvennen Asle i Bjørgvin held likevel fast ved det gjenkjenneleg mytiske ved Fosses skrift. Den eine Aslen kan lesast som vrengebildet på den andre og speglinga aksentuerer romanens tematikk om så vel vennskap og drukkenskap som gleda med bilkøyring og den første forelskinga. Dobbeltgjengarmotiv og rørsler mellom ulike medvit, som ofte finst hos Fosse på sitt aller beste, får i dette storverket eit ekstra løft ved nettopp å ha ein samtidshimmel over seg, og Septologien framstår allereie som ein udiskutabel klassikar i samtidslitteraturen.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Mer nær av Arne Lygre. Bokforside. Foto: Aschehoug forlag
Meg nær av Arne Lygre

Omtale ved Bernhard Ellefsen:
Vi leser altfor lite dramatikk. Og hvis vi skal gjøre noe med det, er Arne Lygre et ypperlig sted å begynne. Stykkene hans settes opp over hele Europa, men er også merkverdig bevegende og underholdende som litteratur. Det er en lek med teaterteksten som form her, der sceneanvisninger og rollenavn liksom sklir inn i replikkene og lager en rytme og et tempo man føler stor glede over følge som leser. Rollefigurene snakker ikke sånn som vi gjør, snarere sier de det vi tenker mens vi snakker, som om det er kommentarsporet til det sosiale vi får del i. I Meg nær handler det om grunnleggende menneskelige erfaringer – om å utsette seg for noe ukjent, om å binde seg til andre og koble seg fri igjen, om ensomhetens tvetydighet. Men først og fremst gir teksten en frisk – og morsom! – tilgang til det mellommenneskelige. Det er noe fritt og lett over Lygres dramatikk, som man sjelden finner i romankunsten.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Eilert Sundt-tilstanden av Espen Stueland. Bokforside. Foto: Oktober forlag
Eilert Sundt-tilstanden av Espen Stueland

Omtale ved Bernhard Ellefsen:
Poet og essayist Espen Stueland har skrevet et intellektuelt portrett av folkelivsgranskeren Eilert Sundt i diktform. «Sakpoesi» kaller han sjangeren. Og det gir fullt og helt mening. Stuelands underlige valg av form er rett og slett perfekt, merker man når man begynner å lese. Mange har skrevet om Sundt, men Stueland har et unikt grep om kunnskapen som premiss og problemstilling i Sundts virke. Samfunnet må bygges på kjensgjerninger, ikke synsing eller fordommer. På Sundts tid var ikke det noen selvfølge. Men hvilke kjensgjerninger? Stueland viser det åpne, nysgjerrige i Sundts arbeid. Man måtte lytte til folket, ikke bare betrakte dem på avstand. Gjennom to tiår reiste Sundt omkring i Norge og skrev om sine funn med en besnærende frenesi. Stueland fanger alt sammen i sin sakpoesi. Resultatet er en eksplosjon av tanker, perspektiver og språk.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord. Bokforside. Foto: Kolon forlag
Jeg vil våkne til verden av Karoline Brændjord

Omtale ved Margunn Vikingstad:
For denne diktsamlinga mottok Karoline Brændjord både Tarjei Vesaas’ debutantpris og Kritikarprisen for beste vaksenbok. Med ein markant energi, varme og skaparkraft skildrar dikt-eget tapet over ei mor som tok sitt eige liv. Spørsmålet som følgjer dei sorgfulle dikta, og som gjer dei partikulære og allmenne, er korleis ein kan forsone seg med å bli forlate og finne ein ny ståstad. Debutantens poetiske register er sanseleg, direkte og fantasirikt. Spennvidda, som er karakteristisk for denne boka, opnar opp for eit tilllitsfullt blikk på mennesket og ein iver overfor naturen og omverda der kjensla av sinne og avmakt er like sterk som lys og glede. Slik framstår minnearbeidet i Jeg vil våkne til verden så vel forfriskande som nødvendig.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud. Bokforside. Foto: Cappelen Damm forlag
Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud

Omtale ved Janneken Øverland:
Beate Grimsruds roman handler om alvoret som ligger i å få en kreftdiagnose. Paradoksalt nok oppleves boka både som overveldende og vital. Hovedpersonen Vilde får meldingen om brystkreften midt i et aktivt kunstnerliv. I romanen beskrives et vidt spekter av følelser, fra dyp fortvilelse og oppgitthet til lykksalig håp og glede, svært nærgående. Beate Grimsrud (1963-2020) har en original litterær formuleringsevne. Alvor og skjemt, det såre og det trøstende, og den blendende eksentriske billedbruken, skaper en særegen grimsrudsk stil. Setninger som disse, om tid og fortid, treffer leseren som mentale spyd: «År går det ikke an å spare på. Årene smelter som iskrem. De er til for å brukes her og nå.» Boka er et av høydepunktene i nyere, norsk prosalitteratur.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Er mor død av Vigdis Hjorth. Bokforside. Foto: Cappelen Damm forlag
Er mor død av Vigdis Hjorth

Omtale ved Janneken Øverland:
Svært sjelden klarer en forfatter å fange det spente forholdet mellom mor og datter i så skarpe ordelag som Vigdis Hjorth i denne romanen. Det er datteren, den godt voksne Johanna, som er hovedperson. Hun er en norsk billedkunstner, kommet tilbake etter 30 år i USA. Allerede da hun forlot landet var hun i konflikt med familien; både med den nå avdøde faren, som ikke anerkjente talentet hennes, og med moren, som bar på egne hemmeligheter, men aldri sa imot mannen. At Johanna i tillegg har stilt ut det familien tolker som skandaløse malerier, og navngitt dem «mor og barn», gjør at verken mor eller søster vil se henne. Johanna er på desperat jakt etter mor, men også etter egen historie. En besettende roman om familiekrise og kunstfortolkning, med en eksplosiv slutt.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Hekneveven av Lars Mytting. Bokforside. Foto: Gyldendal forlag
Hekneveven av Lars Mytting

Omtale ved Anne Merethe K. Prinos:
Lars Mytting er utvilsomt en av de store fortellerne i norsk samtidslitteratur. I Hekneveven, som er bind nummer to i en ennå ikke fullført trilogi, kombinerer han pageturnerens kvaliteter med menneskekunnskap og en imponerende innsikt i fortidens arbeids- og levemåter. Uansett om Mytting skriver om jakt, veving, ingeniørkunst eller arbeidet med å fjerne stein fra et jordstykke, kjenner man seg sikker på at han vet hva han snakker om. Forfatteren spiller med andre ord på et stort register. Som i Søsterklokkene (2018), den første boken i romanserien, bruker han eventyr, sagn og myter til å fortelle om fremveksten av det moderne Norge. Mange venter spent på fortsettelsen av historien om presten Kai Schweigaard, tvillingene til Astrid Hekne og de to kirkeklokkene.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Ti amo av Hanne Ørstavik. Bokforside. Foto: Oktober forlag
ti amo av Hanne Ørstavik

Omtale ved Janneken Øverland:
ti amo handler om kjærlighet og død. Det er en vakker og sørgelig, men oppløftende og livsbejaende bok. Er det en roman eller en selvbiografisk fortelling? Den kan med utbytte leses i forlengelsen av den forrige boka til Hanne Ørstavik, Roman. Milano, og den har flere likhetstrekk med forfatterens egen livshistorie. Jeg i boka er en norsk kvinne. Hun er gift med en italiensk mann. De bor sammen i Milano. Men en sykdom kaster en skygge over forholdet deres: Han har fått en alvorlig kreftdiagnose. Den vil han ikke snakke om. «Ti amo» betyr «jeg elsker deg» på italiensk, og disse to elsker hverandre nært og inderlig. Å si de to ordene rommer alt de ikke klarer å snakke om. Å leve så tett på en døende gir kvinnen en opplevelse av hva kjærlighet, sorg og ensomhet er, men også en dypere forståelse av vårt mirakuløse liv.

Boken kan lånes i Bookbites. Leseappen BookBites kan du lese mer om her.

Translate »