«Jeg tenker at et selvmord ikke skjer ut av det blå men ut av det svarte», skriver Kristian Bergquist i et av diktene i denne samlingen som er en samtale om ensomhet og dødsdrift. Ved å trekke seg vekk fra menneskene, inn i skogen og litteraturen, finner han slektskap. Diktene sprer varme og håp midt i det meningsløse. Dette er Kristian Bergquists niende diktsamling. Hans poesi kjennetegnes av et tydelig og tilgjengelig språk, forankret i en sosial virkelighet. Omtalen er utarbeidet av BS.