Den tyske filosofen Christoph Menke (f. 1958) tilhører tredje generasjon av den innflytelsesrike skolen for kritisk teori og samfunnstenkning som ble etablert i Frankfurt på 1920-tallet. Menke føyer seg inn i samme tradisjon som blant andre Theodor W. Adorno og Jürgen Habermas, og fører Frankfurterskolens kritiske etos videre i sine rettsfilosofiske undersøkelser. «Rett og vold» er en refleksjon over rettens natur med utgangspunkt i det Menke betegner som et uløselig paradoks: På samme tid som retten blir ansett som voldens motsetning, er den selv et uttrykk for vold. Enhver rettsorden vil naturligvis begrunne bruken av voldsmakt som legitim. Men Menke argumenterer for at heller ikke i et rettssamfunn grunnlagt på liberaldemokratiske prinsipper, kan volden simpelthen betraktes som et instrument eller en siste utvei. Hos tragedieforfatterne Aiskhylos og Sofokles finner Menke de første tilløpene til en kritisk drøfting av fellestrekkene mellom blodhevn og domsbasert rett. På bakgrunn av
