Rundt om i leiligheten til sin avdøde mor fant Irene Levin ark med notater. I begynnelsen virket disse hastige nedtegnelsene, som rommet alt fra hele fortellinger til små merknader, som løse brokker. Når hun senere gikk gjennom papirbunkene, dannet bitene gradvis et mer helhetlig bilde av Fanny Raskows historie. Irene vokste opp i et fredelig etterkrigs-Norge, men levde hele tiden i nærværet av morens traumer og selvbebreidelser fra krigens dager. Likevel ble aldri noe av dette snakket om. I sitt profesjonelle virke har Irene Levin jobbet med tausheten som fenomen. Det er morens taushet og alt det den rommer, som får plass i «Vi snakket ikke om Holocaust». Boken utforsker vilkårene for jødene i Norge i årene etter krigen, og hvorfor det syntes vanskelig å innlemme deres grusomme skjebne når den norske krigshistorien skulle nedtegnes. Omtalen er utarbeidet av BS.